Nå om dagen er avisene fulle av mer eller mindre skrekkartede episoder i helsevesenet. Det er side opp og side ned om historier vi har vanskelig for å begripe. For hver feil vi gjør så byråkratiserer vi oss helt ut på viddene for å prøve å unngå at lignende feil skal oppstå. Skjemaer opp og ned i mente mens pasientene roper om hjelp. Fortvilelse om helsevesenet er nesten på alles lepper og er en av de største snakkisene om dagen.

Da er det godt å lese at det er noen pasienter som er fornøyde og at det finnes institusjoner som klarer å holde riktig fokus.  Pasientfokus.

Denne historien kunne vi lese i Østlandets blad forrige dagen:

Liv har fått et nytt hjem på Granås i Kroer



Dette er fortellingen om en dame som tidligere har dårlige minner fra sykehjem.  Alle tidligere minner er gjort til skamme og nå føler hun at hun har fått det godt og er glad for å være i hjemmekoselige omgivelser.

Hun er morgenfulgl og står opp tidlig. Da kan hun fyre på peisen og sette seg og se ut av vinduet på naturskjønne omgivelser.

Personalet sitter aldri sammen alene men sammen med pasientene slik at det blir tid til gode samtaler hvor latteren sitter løst.

Denne damen har tidligere vært "vanskelig" i matveien men nå spiser hun og legger på seg. Maten til pasientene lages på kjøkkenet som er rett ved siden av stuen. Hun får lov å komme inn på kjøkkenet å se i grytene når maten blir laget.

Når pasientene oppholder seg i stuen kjenner de matlukten komme sigende etterhvert som maten blir laget. Dette stimulerer sultfølelsen og pasientene gleder seg til mat og er sultne når de setter seg til bords.

Her får gamle mennesker som ikke klarer å bo hjemme lov til å bo i hjemlige omgivelser som ikke bærer for mye preg av å være en institusjon. Dette skaper trivsel.

Tenk om trivsel hadde vært en større måleindikator for hvordan kvalitet skal måles. Da hadde vi kanskje fått mer fokus på pasientene enn på skrivebordsrutiner og byråkrati.

Følgende var å lese på Nrk's nettsider den 22.februar i år:

Automatisk dusj i eldreomsorgen!

Dette er en dusj som finner ut hvor du står, flytter seg deretter rundt på kroppen og vasker deg med såpe. Til slutt vil den også tørke deg. En robot som dusjer deg hjemme på ditt eget bad og det er snart en realitet. Denne dusjen skal nå installeres hos brukere i Drammen og Ål kommune. Det er rett og slett ein arm som er montert på veggen som utfører dusjen.

Se demonstrasjon

Jeg blir engstelig for fremtidens eldreomsorg. Det er forståelig at vi må tenke nytt for å kunne møte eldrebølgen som skyller over oss om 20-30 år men det betyr tydeligvis ikke at all ny tenking er god tenking.

Jeg sitter igjen med mange spørsmål etter å ha lest denne artikkelen:

For det første så tenker jeg på hvor skummelt og lite verdig det må virke for de som trenger hjelp til dusj at de ikke kan få dette av et menneske av kjøtt og blod. Skal ensomme eldre bli dusjet av en maskin og ikke lenger få hjelp av et menneske som kan prate med deg, høre om du har det bra osv. Ensomhet er den største utfordringen til eldres helse i dag.

Hvem skal betjene denne dusjen når den som skal dusjes ikke engang klarer å holde et dusjhodet selv? Skal det komme noen hjem til deg for å hjelpe deg med dette? Da kunne man jo like gjerne brukt en vanlig dusj? 

Kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete har vært ens ærend i Drammen for å høre mer om teknologi-prosjektet og hun syns den automatiske dusjen hun får demonstrert ser spennende ut. Hun mener at dette kan frigjøre menneskelige ressurser som kan brukes på de som trenger det mest.

På de som trenger det mest?  Hvor høy skal terskelen være for å få hjelp av helsepersonell  i fremtiden? 

Vanligvis blogger jeg om helsevesenets mange utfordringer. I dag leste jeg at influensasesongen er over oss og tenker at det er viktig å spre budskap om hvordan vi kan unngå å bli syke. Mange synes det er vanskelig å skille mellom forkjølelse og influensa, og ofte er nok det vi tror er influensa en vanlig forkjølelse.

Forkjølelse er en virusinfeksjon i slimhinnene i nese og hals. Snørr og rennende nese er typiske symptomer. Influensa er derimot en virusinfeksjon som også infiserer deler av nedre luftveier, og som rammer hele kroppen med smerter og feber.

Ved influensa kommer symptomene brått, med feber, muskelsmerter, hodepine, påvirket allmenntilstand og tørrhoste. Influensa varer oftest i sju til ti dager. I tillegg til virussykdommen kan det oppstå komplikasjoner i form av bakterieinfeksjoner i lunger, bihuler eller mellomøre.

Slik smitter influensa:

Influensa smitter hvis man puster inn dråper med influensavirus fra smittede personer som hoster eller nyser, såkalt nærdråpesmitte. Man kan også smittes ved direkte kontakt. En liten smittedose er nok for å gi sykdom. Inkubasjonstiden fra smitte til symptomer er vanligvis to dager, men varierer fra en til tre dager. Man er smitteførende fra den dagen symptomene viser seg og i tre-fem dager etterpå. (Folkehelseinstituttet)

Slik kan du unngå å bli smittet:

Ifølge Folkehelseinstituttet er vaksine den beste beskyttelsen mot influensaen.

Kort om influensavaksinen: (Folkehelseinstituttet.)

• Influensavirus endrer seg hele tiden. For å oppnå best mulig beskyttelse tilpasses vaksinen hvert år. Effekten av vaksinen avtar over tid.
• Influensavaksinen kan ikke gi influensasykdom.
• Influensavaksinen har vært brukt i mange år og gir generelt få bivirkninger. Som andre vaksiner kan den gi en lett sykdomsfølelse og feber, samt ømhet der vaksinen er satt.

 Ellers er god håndhygiene det viktigste forebyggende tiltaket:

Om du allikevel blir smittet må du kontakte lege dersom:

• Symptomene blir verre eller varer veldig lenge.
• Om du etter å ha blitt litt bedre, blir syk igjen.
• Om du får problemer med magen, kaster opp, høy feber (40ºC), skjelvinger, brystsmerter eller hoster opp tykt, gulgrønt slim.

Fra regjeringens hold får vi høre at vi har et velfungerende helsevesen som er at verdens beste. Norges befolkning blir betegnet som en gjeng med sytere fordi vi uttrykker misnøye. Uttrykket sytere blir stadig oftere brukt og får syke mennesker i et av verdens rikeste land, til å føle seg kravstore og bortskjemte.

I skarp kontrast til dette hører vi daglig graverende historier om enkeltpersoners sjebner der helsevesenet svikter.

I dagens VG kan vi lese om en kreftoperert og hans historie fra det ble fattet mistanke om kreft til han fikk behandling:

"For min egen del var det mistanke om kreft. Fastlegen min henviste meg til spesialist. Jeg fikk oppgitt flere navn på spesialister på området, som har offentlig avtale. En ringerunde fortalte om en ventetid på fire til seks måneder. Som regel kom jeg i kontakt med en telefonsvarer. Det var også tilfeller der det ble opplyst om at kapasiteten var sprengt, og at de ikke kunne ta nye pasienter. Kan virkelig spesialister med offentlig avtale nekte å ta inn nye pasienter?

Jeg ga opp det offentlige. Heldigvis bor jeg i Oslo. Jeg tok kontakt med et privat legesenter. Der var det raskt personlig svar på telefonen. Det ble opplyst om at spesialisten ikke hadde offentlig avtale, og at jeg måtte dekke kostnadene selv.
Jeg fikk time hos spesialisten to dager etter telefonsamtalen. Der ble det anbefalt umiddelbar operasjon med prøvetagning, som ble gjennomført samme dag. Det ble påpekt at det var meget gunstig at jeg kom så vidt raskt. Så kan man lure på hva som kunne ha skjedd dersom utviklingen hadde gått et halvt år til? For det viste seg å være kreft." (Geir Martinussen.)

Når man får en dødelig sykdom trenger man hjelp med en gang for å stanse utviklingen av denne.

Dette bør være en selvfølge!

Om man må vente i 4-6 månder på time til utredning vil sykdommen få god tid til å utvikle seg. Det er ingen som  på forhånd vet om dette vil ta livet av pasienten, eller om sykdommen vil medføre et langt og smertefullt sykdomsforløp som kunne vært unngått om man hadde fått behandling i tide.

Er vi en gjeng med sytere fordi vi ikke får rask nok hjelp når vi rammes av alvorlig og dødelig sykdom?

Dette er et spørsmål politisk kommentator Frithjof Jacobsen stiller i dagens VG.

Han viser til de siste dagers avisoverskrifter hvor nesten blinde og døve Henrik Henriksen ble glemt i trekken ved sykehusets utgang hvor har flere timer senere ble han funnet frossen og sulten kun ikledd sykehusklær, før noen kom og hentet ham.

Skrekkkelig var også historien fra forrige uke om damen som ble sendt fra sykehuset i våt pysjamas og silketøfler, med beskjed om at hun er dement i en lapp rundt halsen.

Frithjof Jacobsen sier også at "Hvis vi ikke klarer å ta vare på demente og pleietrengende nå, før den store eldrebølgen er her, kommer dette systemet til å bli et skrekkabinett om tjue år."

Jeg tror han er skremmende nær sannheten.

Vi har aldri har hatt mer omfattende kvaltitetskontroll enn vi har nå, likevel skjer det flere feil enn noen gang tidligere. Kvalitetssystemene er blitt så kompliserte at man nesten ikke har tid til å være hos pasienten lenger. Systemene er så innviklede og og uoversiktelige at man som ansatt må bruke all sin tid på å sette seg inn i disse mens pasientene roper om hjelp!

Sykehuset hvor Henrik Henriksen ble sittende å vente kald og sulten beklager at han ble sittende å vente i to og en halv time og ikke fem timer som Henriksen selv hevder. Om han ventet i to og en halv time eller fem timer spiller vel liten rolle. Det kan godt hende at det var drosjene som sviktet, men det spiller vel heller ingen stor rolle. Det som er vesentlig her er at ingen fulgte han opp mens han satt og ventet.

Dette skal sykehuset ta en gjennomgang på for å sikre bedre rutiner. Må man ha rutiner på slike ting? Bør ikke dette være en selvfølge? Om man skal ha rutiner for hver minste selvfølgelige prosedyre så slutter folk å tenke selv. Og det kan vel tyde på at det nettopp er det som er i ferd med å skje.

Innimellom alle andre blogginnlegg om helsevesenet har jeg lyst til å skrive et innlegg som er av mer privat karakter. I dag sitter jeg på Feiring-klinikken hvor samboeren min er til undersøkelse av hjertet sitt. En såkalt angiografi.

Det hele startet med at han ble henvist hit fra spesialist for i underkant av fire uker siden. Noen få dager etter at henvisningen ble sendt til Feiring fikk han tilsendt flere papirer fra klinikken i posten. Dette var blant annet:

• Timeavtale til undersøkelsen ( 4 uker fra henvisningsdato)
• Informasjon om selve undersøkelsen og hvilke forberedelser som måtte gjøres.
• Henvisning om prøver som måtte tas på forhånd 
• Egen informasjonsfolder til pårørende.

På fredag ble han oppringt av klinikken hvor de forsikret seg om at han hadde tatt nødvendige prøver i forkant, om han hadde med pårørende og at han var hjertelig velkommen til mandag. For en betryggende telefon å få! Man føler seg ivaretatt allerede før man kommer til sykehuset! Dette var tillitsvekkende!

I dag tidlig bar det altså av gårde til Feiring-klinikken hvor undersøkelsen skulle utføres. Vi ble tatt vel imot i resepsjonen. Her hadde de alle nødvendig personalia tilgjengelig og vi fikk følelsen av at vi var ventet. Vi ble informert om alle husets fasiliteter, og om hvor vi skulle henvende oss videre.

Vel fremme på venterommet ble vi ropt opp nøyaktig på tidspunktet for timeavtalen. Jeg som pårørende fikk være med på undersøkelsene som skulle gjennomføres før selve hjerteundersøkelsen. Det ble gjort to forundersøkelser. En av sykepleier som tok noen enkle prøver og ga "pasienten" noen nødvendig medisiner, og en av lege som tok noen kontrollopplysninger.

Så bar det inn til undersøkelse. Denne fikk ikke jeg være med på. Jeg ventet utenfor den halvtimen undersøkelsen varte og så ble jeg kalt inn på undersøkelsesrommet for å gå igjennom resultatene sammen med samboeren min . Vi fikk en grundig forklaring på alt som var undersøkt og resultatene av dette.

Deretter ble vi henvist til en avdeling hvor samboeren min skulle overvåkes i halvannen time. Her fikk vi også nøyaktig informasjon om hva som skulle skje videre i løpet av dagen. Etter tre timer skal bandasjer fjernes og etter ytteligere to og en halv time kan vi reise hjem.

Hele tiden har vi følt oss trygge fordi:

• Vi har fått god og nøyaktig informasjon underveis.
• Alle som jobber her har vært imøtekommende og effektive uten å virke stressede.
• Leger og sykepleiere har satt seg godt inn i pasientens papirer og således kjenner pasienten de behandler.
• Det har ikke vært noen unødvendig ventetid
• Det virker som om alle her har pasienten og pasientsikkerhet i fokus.

Dette har vært en veldig god opplevelse av helsevesenet. Feiring-klinikken må være et godt eksempel på hvordan et sykehus skal drives.

Takk for at det finnes slike steder!

I går hørte jeg om en sykehjemspasient som ble lagt inn på sykehus med en alvorlig urinveisinfeksjon. Dette var på en fredag og dagen etter ble pasienten skrevet ut fra sykehuset uten at det var startet noen behandling for urinveisinfeksjonen.

Det som derimot hadde skjedd var at pasienten hadde pådratt seg et lårhalsbrudd mens han lå på sykehuset. Dette var ikke engang nevnt i papirene som kom fra sykehuset fordi ingen hadde oppdaget det. Pasienten hadde altså falt og brukket lårhalsen uten at noen hadde oppdaget hverken fallet eller følgene av det. Sykehuset sendte pasienten tilbake til sykehjemmet uten å starte behandling for urinveisinfeksjon og uten å oppdage at vedkommende hadde brukket lårhalsen.

Pasienten hadde mye smerter og tydelige symptomer på både urinveisinfeksjon og lårhalsbrudd.

Pasienten ble sendt tilbake på sykehuset hvor han døde to dager etterpå. Dødsårsaken var urosepsis. (Blodforgiftning som følge av urinveisinfeksjon)

Hvordan kan sånt skje?

Daglig hører jeg noen fortelle lignende skrekkeksempler fra helsevesenet. Gjennomgangstonen er at noen har opplevd episoder som oppleves hårreisende og sjokkerende. Jeg hører episoder som nesten ikke er til å tro. Hvorfor har det blitt sånn? Helsevesenet er fullt av flinke medarbeidere som ønsker å gjøre en god jobb, men enda så gjøres det så fryktelig mange feil.

Hvorfor? Hva er det som er galt?

Innlegget mitt i går kunne misforstås. Jeg ser at jeg var noe utydelig i min iver etter å argumentere for at vi ikke må stanse utbygging av flere sykehjemsplasser.

Navarsete sa i går at:

" Når vi vet hva eldrebølgen vil kreve, så må vi se i øynene at det ikke kommer til å gå".

Det er dette utsagnet som vekker bekymring hos meg. Jeg er redd hun mener at vi skal satse på forebygging på bekostning av å bygge flere sykehjemsplasser. Vi må kunne gjøre begge deler.

Tanken om å satse på rehabilitering for at de eldre skal beholde en så god helse som mulig for å kunne bo hjemme så lenge som mulig støtter jeg selvfølgelig 100%. Dette er og har lenge vært en av mine kjepphester. Forebygging av funksjonsfall og regelmessig trening som kan gi funksjonsløft er det beste vi kan jobbe for.

Det jeg prøvde å si i går var at det kommer til et punkt hvor aldringsprosessen uansett inhenter oss og setter ned vårt funksjonsnivå. Når det kommer til det punktet, og alle andre hjelpetiltak er forsøkt, så skal ikke terskelen være så høy som den er i dag for å få en plass.

Om vi lykkes med forebygging og rehabilitering i hjemmet så kommer vi til å lever lenger og bli flere eldre. Behovet for sykehjemsplasservil også øke og da er det viktig at vi har to tanker i hodet samtidig.

Altså: Samtidig med at vi satser på rehabilitering og forebygging må vi ha fokus på å bygge flere gode sykehjemsplasser slik at vi kan tilby våre eldre en verdig alderdom.

Trine

Jeg sitter her med Aftenposten og er mildt sagt forundret over hva jeg leser .

Nå går Navarsete ut med et knallhardt oppgjør med med den norske velferdsstaten. Dette oppgjøret skal gjøre det enda vanskeligere for eldre i Norge i å få seg en sykehjemsplass. Hun vil ha flere eldre hjemme og færre på institusjon

"Vi må gå fra å bruke det meste av ressursene på å kompensere svakheter og sykdom til å forebygge, trene og rehabilitere slik at folk kan ta ansvar for eget liv, svarer Navarsete. I eldreomsorgen vil hun gjøre innleggelse på sykehjem til "siste utvei" og varsler at neste fase i gjennomføringen av samhandlingsreformen vil handle om å styrke arbeidet med rehabilitering og forebygging."

Mener hun at vi nå skal forebygge slik at vi blir funksjonsfriske til evig tid? Er målsettingen at vi aldri skal bli gamle, syke og pleietrengende?

Det kommer allikevel til en dag hvor vår funksjonsevne svikter. Det kommer en dag hvor mange av oss blir gamle og syke,  uansett hvor mye forebygging og rehabiliering man har fått.

Om man lykkes med denne omleggingen som Navarsete skisserer så vil vi jo leve enda lenger og bli enda flere eldre. Da vil behovet for sykehjemsplasser bli desto større og vi trenger å bygge opp tilbudet.

Navarsete bør ta seg en tur hjem til de som har fått avslag på en søknad om sykehjemsplass. De som sitter isolert hjemme i sine egne stuer. Ute av stand til å stelle seg selv. Mange er ikke i stand til å smøre seg en brødskive eller gå på do alene. De får hjelp, men må vente til en hjemmesykepleier kommer innom i en kort tilmålt tid for å hjelpe med disse primære behovene.

I den siste tiden har vi sett mange oppslag om at ensomhet, angst og depresjon er den største sykdommen blandt våre eldre i Norge i dag. Oppslag som dette gjør oss livredde for å bli gamle. Vil vi ha et iskaldt samfunn hvor våre behov kun bestemmes av kommunebudsjettets tilstand.

Tenk om vi i stedet kunne kunne jobbe for å få et varmere samfunn hvor vi tok vare på de eldre.

Tenk om vi kunne bruke pengene på å bygge opp omsorgssentre hvor gamle kan bo i fellesskap med tilgang til felles servicefunksjoner. Sentre hvor moderat pleietrengende kunne få hjelp til basale behov når de trenger det hvor de kan treffe andre og pleie sosialer relasjoner.

Tenk om vi kunne redusere plagene de har med å være engstelige og deprimerte fordi man føler seg ensom og alene som en byrde for samfunnet.

Tenk om vi kunne behandle de gamle med verdighet og ikke bare som en brysom budsjettpost!

Birgitta Blakstad Nilsson forteller oss i Aftenposten 2.2.2012 at landets største sykehus - Oslo universitetssykehus - nå legger ned sitt tilbud om rehabilitering og poliklinisk trening til pasienter som lider av kronisk hjertesvikt. Hjerterehabilitering som inkluderer trening er en del av den medisinske behandlingen. Denne behandlingen er like selvfølgelig som annen type behandling ved akutt hjerteinfarkt, som akutt utblokking, aspirin, betablokker og kolesterolsenkende medisin.

Behandlingen bedrer den fysiske formen, noe som er svært viktig for god helse.

• Den reduserer blodtrykket,
• Bedrer lipidprofil og hjertefunksjonen,
• Reduserer dødelighet
• og ikke minst, den øker livskvaliteten.

Dette er en behandling som koster en brøkdel av det medisinske og høyteknologiske tilbudet.

Rehabilitering, som er en lovpålagt tjeneste er nå vedtatt nedlagt ved Ous hva gjelder hjertepasienter. Dette gjøres uten at det finnes tilsvarende tilbud i kommunen?

Sammen med denne type oppslag leser vi om en helseminister som forsikrer oss om at pasientsikkerheten ikke står i fare. Samhandlingsreformen skal flytte tjenestene fra sykehus(staten) til det kommunale hjelpeapparatet.

Det er ikke et krav at viktige tilbud er i drift i kommunene før de legges ned ved sykehusene. 

Tilbake sitter mange utrygge pasienter med livstruende sykdommer. De blir kasteballer i systemet og vet ikke hvor de skal henvende seg for å få forsvarlig hjelp.

Disse syke menneskene sliter allerede med begrenset overskudd til å "fighte" i systemet.

Hvem skal være disse menneskenes hjelpere når det offentlige dytter de rundt i systemet i et forsøk på å effetivisere og spare penger?